Min historie

Jeg heter Grethe Knapstad, jeg er 56 år og bor i Oslo.   Jeg er utbrent etter mange års neglisjering av meg selv og mine dypeste behov for å skape.  Nå har jeg meg kjøpt et hus som jeg skal pusse opp, og håper at denne prosessen skal bidra til gjøre meg frisk igjen gjennom å bruke kreativiteten og skaperkraften min på oppgaver som jeg synes er både spennende og givende. 

Jeg har bestemt meg for å skrive denne bloggen fordi jeg etter å ha vært vært utbrent i en lengre periode, ønsker å teste ut om det er mulig å endre denne vanskelige og uholdbare situasjonen ved å ha fokus på å skape fra hjertet gjennom å jobbe med prosjekter jeg virkelig kjenner at jeg brenner for. Det å skape, det være seg å designe, male, skape vakre hjem, skrive, starte opp noe m.m. har alltid vært veldig tilfredsstillende for meg, men av mange ulike årsaker har jeg gått meg litt bort på veien.   De siste årene har jeg følt at jeg ikke har vært posisjon til å velge det som faktisk er riktig for meg fordi jobb og livssituasjon, eller skal vi rett og slett kalle det at “livet” har skygget for både veien og målet..


Jeg skylder ikke på noen og heller ikke meg selv.  Dette måtte jeg gjennom for å komme til det punktet i livet hvor jeg er nå.  Jeg er uten jobb – som jeg selv sa opp fra, jeg er sykemeldt og under utredning for ME.  Etter å ha lest en del om ME, tror jeg ikke selv at det er det jeg har – for kroppen min virker nok bedre enn slik ME er beskrevet på mildeste nivå. Legene sier at jeg har noen symptomer som stemmer med ME, men andre som ikke gjør det.  Jeg tror selv jeg er “bare” kraftig utbrent. Men, jeg har levd i denne situasjonen lenge, og nå er jeg er lei av “tomme” batterier, en kropp full av “vondter”, dårlig søvnkvalitet og det å ikke takle stress og forventninger uten å gå i “svart”.

Jeg vil ha tilbake meg – men jeg er ikke helt sikker på hvem jeg er lenger, og jeg vet ikke hvor mye av det gamle meg som fremdeles kan eller skal hentes tilbake, men jeg vet at det er “noe” som vil frem, “noe” som ikke har fått utløp på mange år.  Jeg har i mange år har trosset kroppens og sjelens beskjeder om å skru ned tempoet, og ta andre valg - valg som er mer riktige for meg.  Det har jeg ikke tatt tak i og det har bidratt til at det er ganske tomt her nå.  Jeg aksepterer situasjonen, og kjenner at jeg har et behov for å leve annerledes enn tidligere.  Jeg har ikke lenger noe å bevise for noen – jeg vil bare skape et godt liv - ut fra mine egne forutsetninger.


Litt mer om meg:

De siste 10-15 årene har jeg vært litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av personlig utvikling. Jeg har søkt svar på de store spørsmålene, «rundet» internett for å finne spennende informasjon, gått mange kurs, lest hauger av bøker, hatt samtaler med mange nysgjerrige, kunnskapsrike og nytenkende mennesker.  Jeg har hatt et ekstremt stort behov for innsikt og forståelse i de store temaene som «hva er meningen med livet»?, hvorfor er vi her?, hvorfor møter vi mennesker alle disse «utfordringene» i livet?, «hvordan kan vi få et bedre, mer meningsfylt liv»? «hva skal til for å finne ro, harmoni og egenkjærlighet»?  Hvordan skal vi finne oss selv rett og slett?

Det jeg ikke helt forsto den gang da, men er veldig klar over nå er at jeg ikke kan lese meg til verken utvikling eller høyere bevissthet.  Det gir masse påfyll og forståelse, det setter i gang tanker og prosesser, men det betyr ikke at jeg har ryddet opp i mine egne mønstre, det som holder meg tilbake og hemmer meg fra å bli FRI og HEL med tilgang på alt potensialet som ligger i meg selv.


Jobb og slikt

De siste 15 årene har jeg jobbet i Innovasjon Norge, hovedsaklig som prosjektleder med profilering av Norge som reisemål.  Før dette jobbet jeg i næringslivet som produktsjef, marketingsjef og reklamesjef.  Jeg har hatt dyktige og hyggelige kolleger og ledere, jeg har reist Norge på kryss og tvers i forbindelse med jobb.  Jeg har studert kommunikasjon, reklame og coaching.  Jeg har bodd, jobbet og studert i mange land, møtt mange spennende mennesker og hatt mange interessante utfordringer.  

Coaching-utdannelsen har jeg tatt de senere årene. Interessen for personlig utvikling førte meg til studiet Samtale Coach på Humanova. I denne utdannelsen brukte vi mye tid på å forstå oss selv og våre egne mønstre.  Det var både lærerikt, oppklarende og smertefullt for i den prosessen blir både egne- og andres mønstre ganske tydelige.  Det er en spennende prosess å forstå hvilke «sår» i oss selv som oftest aktiveres i møte med andre mennesker og situasjoner, og hvordan vi møter på de samme utfordringene igjen og igjen til vi har akseptert dem og frigjort oss fra det som holder oss tilbake.


Familie og venner

Jeg er mamma til to herlige, og nå ganske voksne barn og jeg har vært gift med en bra mann - selv om vi de siste årene ikke klarte å hente ut det beste av hverandre. Når det gjelder barna, vil jeg si at jeg er både dypt takknemlig, glad og stolt fordi de har utviklet seg til å bli gode, trygge, høflige, omtenksomme og bevisste mennesker  - verdier jeg verdsetter høyt. Jeg virkelig trives med å tilbringe tid sammen med dem.

Jeg er også så heldig at jeg har noen gode venninner som er interessert i de samme temaene som meg.  Noen av disse er kvinner som både filosoferer om, og kanaliserer informasjon på et høyt nivå, som søker å forstå hvordan vi mennesker faktisk må endre oss for å leve en tilværelse som ikke tapper oss for energi, men gir en større grad av frihet og glede.


Meg og mitt

Og, så var det meg da.  “Jeg og meg” har en oppgave vi må løse.  Det handler om å lære å akseptere og elske meg selv ubetinget.  Det høres fryktelig pompøst ut, men jeg vet at når jeg evner å gjøre det, utsetter jeg ikke meg selv for alt det som skaper smerte i kropp og sjel.  Det handler om å evne å sette grenser slik at jeg ikke “tråkker” på mitt selvverd, noe jeg har gjort i mange år ved å ikke lytte til og anerkjenne mine egne behov.

For hvem blir jeg når jeg prøver å tilfredsstille andres behov fremfor mine egne, når jeg prøver å leve opp til de forventninger “andre” har til meg eller forventninger jeg antar at de har? Jeg blir sliten, desillusjonert og ulykkelig.  Jeg mister evnen til å hente ut det potensialet jeg har blitt gitt, går på akkord med alt det som gjør at jeg føler at jeg lever og føler glede.


Hva har jeg lært?

Hadde jeg lyttet til hva kroppen og sjelen sa meg og hadde jeg vært ærlig med meg selv, burde jeg ha sluttet i den siste jobben jeg hadde for 6-7 år siden, men det gjorde jeg ikke - jeg trosset alle symptomer og anerkjente ikke all den motstanden kropp og sinn reagerte med.

Jeg holdt ut.  Hva skulle jeg ellers gjøre?? Jeg følte ikke at jeg hadde noen valg, jeg var skilt, hadde 2 barn og mange forpliktelser….”man” gir jo ikke opp liksom…”

Så møtte jeg veggen - to ganger. 
Jeg skjønte det var skikkelig krise den dagen jeg nesten ikke klarte å gå den korte veien til trikken, og ikke orket å åpne pc’en når jeg kom på kontoret. Etter å vært sykemeldt i ett år, prøvde jeg meg igjen. Jeg holdt ut et år til, men da fikk jeg betennelse i skulderen, og kunne ikke bruke den ene armen, noe som gjorde det veldig smertefullt å bruke pc’en som er et “must” når jobben mesteparten av tiden foregår på et kontor.  Legene anbefalte  operasjon av skulderen som eneste mulighet til å rydde opp i betennelse, artrose og ødelagte sener.  Så operasjon ble det. Endelig fikk kropp og sjel sjansen til å hvile seg noen måneder igjen… før det var det på´n igjen. Og slik fortsatte jeg…lenge.. 

I alle disse årene visste jeg at jeg ville gjøre noe annet, men jeg var ikke sikker på hva, og jeg var altfor sliten til å søke på nye jobber. Jeg måtte dykke dypere, og prøve å forstå meg selv, og denne forbindelsen valgte jeg å studere for å bli coach.  Det var to spennende og nødvendige år, for å forstå meg selv og mine egne mønstre.

Likevel tok det ytterligere flere år før jeg hadde overkommet frykten i så stor grad at jeg hadde mot nok å si opp jobben.  I denne forbindelse fikk jeg et halvt års pause og håpet på at det var det som skulle til for å bli frisk og få ny energi til å begynne på nytt igjen med nye prosjekter som var mer givende for meg.  Å si opp jobben var en helt riktig avgjørelse, men ble ikke frisk etter 6 måneders pause.  Jeg er fremdeles utbrent.

Jeg tror den dårlige behandlingen jeg har gitt meg selv i så mange år, har kostet enormt mye, så mye at jeg kanskje aldri kommer til å finne tilbake til det energinivået jeg engang hadde. Men, så er det kanskje slik at det heller ikke er nødvendig eller ønskelig – for hvem har sagt at det er fasiten på et godt liv.  Hvem har sagt det er en måten vi er ment å leve på? Jeg lever annerledes nå – med stillhet og ro, yoga og turer i naturen. Jeg trenger mye tid alene, orker ikke for mye bråk, mas og styr for det krever så enormt mye krefter.

Hvorfor forteller jeg dette? – dette er jo ingen unik historie, det finnes mange flere enn meg som opplever eller har opplevd noe tilsvarende. Jeg gjør det fordi jo flere som blir bevisste hvilke konsekvenser det får for oss som enkeltindivider og samfunnsmessig, det å ikke ta kroppen og de signalene vi får på alvor, jo flere tør kanskje å stoppe opp og endre sin livssituasjon før de blir utslitte eller syke.

Det ligger ekstremt mye frykt i det å ikke tørre å gjøre de nødvendige forandringene.  Økonomi, forhold/familie, og ikke minst – frykten for å miste “seg selv” – for hvem blir jeg da – uten jobb og uten de trygge rammene jeg er så vant til å leve med??

For meg var det ansvaret og de økonomiske forpliktelsene som holdt meg tilbake fra å slutte i den jobben jeg visste ikke var riktig for meg. Jeg visste at jeg ikke hadde overskudd til å søke på nye jobber, så da var det enklest å bare holde ut.

Jeg har hatt en lengsel i alle disse årene hvor jeg har gått på akkord med meg selv – jeg har savnet å være i kontakt med noe som er større enn meg selv.  Det ene er noe jeg liker å kalle “skapelse” og det andre handler om å være en bidragsyter - en livscoach om du vil – en som har noe å by på overfor andre som trenger noen å snakke med.

Skapelse handler om å skape, være kreativ – se muligheter og få ting til å materialisere seg.  Det kan være alt fra å male et bilde til å designe et klesplagg, skape interiører, restaurere/bygge et hus, skape spennende forretningsmuligheter og skape et hyggelig måltid eller et deilig øyeblikk med gode venner.

Det er DETTE jeg skal gjøre nå.

 PS. En viktig kommentar tilslutt:
Det er viktig for meg å presisere at Innovasjon Norge har vært et spennende sted å jobbe selv om det var der jeg jobbet da jeg møtte veggen.  Min vei til utbrenthet handler om at jeg de siste årene var i feil jobb, på feil sted ut fra mine dype, personlige behov.