Hvordan vi agerer ulikt på smerte og sykdom og noen tanker om hvorfor

butterfly-17-1176597-1279x1050.jpg

Hvorfor er det slik noen av oss trosser smertene og uansett prøver å gjøre alle de tingene vi hadde planlagt, mens andre tar hensyn til smerten og blir liggende i sengen for å bli frisk?

I dag våknet jeg opp på tredje dagen med stiv nakke.  Den er så stiv og vond at jeg må vri hele meg i stedet for bare nakken når jeg skal se til siden.  Slike planlagte bevegelser funker ganske bra hjemme, men ikke fullt så bra når du kommer “ut i verden”. Der skjer det konstant mange ting slik at jeg vrir på nakken hele tiden selv om det er vondt.  Tilslutt har jeg vridd på nakken så mange ganger at hele nakken blir en stor verkebyll med smerter som forgreiner både opp i hodet og ut i skulderen. Og, dagen er mer eller mindre ødelagt.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, jeg gjorde meg nemlig noen refleksjoner i dag, da jeg dro ut på et planlagt innkjøp med en venninne selv om jeg hadde en nakke som plaget meg voldsomt. Greia er at jeg dro ut selv om det var veldig vondt.  Jeg hadde også avtaler med rørlegger og snekker i «huset» senere på dagen, og skulle bare handle litt maling og kjøpe et par nattbord i forkant av dette.

Da jeg stod opp i dag var jeg nemlig veldig klar over nakkesmertene, men jeg tok ikke mer hensyn til dem enn at jeg var forsiktig med å vri på hodet.

Refleksjonen kom etter at jeg hadde snakket med en annen venninne på telefonen samme morgen. Hun fortalte at hun ble hjemme fra jobben i dag fordi hun hadde veldig vondt i ryggen etter en lang biltur dagen i forveien.  Hun hadde rett og slett så vondt i ryggen at hun valgte å bli liggende i sengen, og hun ligger fremdeles i sengen - nå 6 timer senere.

Det hadde vært lett å tenke at «er det virkelig så vondt at hun ikke «klarer» å gå å jobben?» Hun må da klare det – ryggen hennes er jo ikke akkurat brukket eller noe...det er vel bare muskulært?? Så tenkte jeg på meg selv som har gått på jobb med mye ulike smerter i rygg/skuldre/nakke i mange år.. Jeg følte nemlig ikke at jeg kunne velge å ikke gå. 

Og det er nettopp her jeg tror jeg er ved kjernen av noe veldig essensielt;

Min venninne valgte å ta hensyn til ryggsmertene, og lar kroppen få hvile og restituere seg fra de påkjenningene bilturen har påført henne. Hun er sikkert fin igjen i morgen, og tilbake på jobb med fornyet energi og en velfungerende kropp – den fikk nemlig tid til å restituere seg fra den påkjenningen ryggen fikk av en lange bilturen.

Jeg derimot, som har “klart” å gå på jobb i mange år med ryggsmerter, skuldersmerter og «u name it», jeg sliter med gjentagende, kroniske plager. Det er alltid «noe», og jeg er ingen pingle med lav smerteterskel for å si det slik.  Hadde jeg enda vært det, men da hadde jeg kanskje holdt meg hjemme noen av gangene jeg heller gikk på jobb!

Eller kanskje ikke? Det er nemlig en annen viktig faktor som spiller inn – i hvert fall i mitt tilfelle, og det handler om oppdragelse og holdninger. Jeg er nemlig lært opp til å klare alt. «Man legger seg ikke ned og syter, man står på og er sitt ansvar bevisst. Alt annet er rett og slett skammelig»For noe vås – se hva som skjer med livet til en perfeksjonist & ganske «flink» pike som er lært opp til å levere/leve opp til alle forventningene og hvor det å ta vare på sin egen helse ikke engang er på listen!!! Det går ikke så veldig bra.

Jeg tenker at veldig mange som lever med kroniske sykdommer sannsynligvis kunne hatt en bedre helse i dag dersom de selv hadde vært trygge nok til å ta kroppens signaler på alvor, og ta en "pause" på et tidlig tidspunkt. Det krever riktig nok at det er «stuerent» og akseptert i samfunnet og arbeidslivet å «ta en hviledag» når kroppen sier fra. 

Det blir selvfølgelig veldig vanskelig å drive et selskap ut fra disse forutsetningene med tanke på alle forpliktelser, forventninger og leveranser både selskapet, hver enkelt leder og medarbeider til enhver tid har. Så på kort sikt virker det helt umulig. Men, på lang sikt, og i et større, samfunnsøkonomisk perspektiv, hadde vi sannsynligvis gått i pluss med mindre sykefravær, færre sykemeldinger og et helsevesen som kunne fokusere mer på virkelig viktige områder enn å reparere «unødvendig og delvis selvpåført» sykdom.

Jeg har skrevet om dette før, i litt annen innpakning, og det kommer til å komme flere innpakninger.  Jeg kan like godt si det rett ut; jeg har aldri vært hverken flink nok eller trygg nok til agere til fordel for kroppen på de signalene jeg får. Og selv om jeg er bevisst på det i dag, fortsetter jeg å overkjøre min egen kropps sterke og tydelige behov.

Jeg tror kanskje refleksjonen over- og skrivingen om dette temaet gjorde meg godt.  Jeg kansellerte rørlegger og snekker, og gikk hjem for å skrive på dette innlegget og redigere bloggen i stedet.  Etterpå lå jeg på sengen og ble inspirert av Interiør programmet "StayHere" på Netflix.  Dagen begynte litt hodeløst, men jeg tok meg inn tilslutt. 

Sent, men godt lyttet jeg faktisk i dag:-)