"Treningstvangstanker" en utbrent perfeksjonists forhold til trening

IMG_0731.JPG


Jeg har lyst til å si litt om mitt forhold til trening – for det er ganske komplekst.  Ikke med tanke på kompleksitet i selve treningen, nei-  jeg er ikke der.  Det handler mer om hvorfor jeg trener, nemlig intensjonen som ligger bak, og alle de ulike «stemmene» som mener noe om hva jeg bør gjøre.
 

I dag hadde jeg tenkt å starte dagen idag med å gå en times tur på morgenen.  Det er noe med å få unna dagens «trening» fra morgenen av – da er det liksom gjort. Hodet hadde i hvert fall planer om det, men kroppen orket ikke for den er sliten, den gir seriøs motstand...  og det er altfor varmt. I dag lyttet jeg til kroppen, så her sitter jeg og skriver om det i stedet.

 Ut på tur - aldri sur:-)

Ut på tur - aldri sur:-)

Jeg har en stund nå vært i en fase der jeg orker å trene litt.. Det har selvfølgelig ikke alltid vært sånn, i begynnelsen orket jeg knapt å dusje i løpet av dagen, men det er en tid siden nå. Jeg har offisielt (les: legejournalen) møtt veggen skikkelig to ganger med noen års mellomrom, men det betyr ikke at jeg har vært frisk i periodene mellom, da jeg bl.a har slitt med en betent og smertefull skulder som tilslutt måtte opereres.  Jeg har vært mer eller mindre sliten hele tiden – selv i de periodene jeg har hatt status som «frisk». Jeg tror det kan forklares med at jeg ikke rakk å bli frisk igjen før jeg begynte å jobbe igjen første gangen jeg møtte veggen.

I de periodene jeg har vært skikkelig utslitt, har jeg ikke vært i nærheten av noe som ligner «fysisk fostring».  Da har batteriene vært helt tomme. I disse periodene er fysisk ro og hvile, og mental aksept for at slik må det være, den beste pleie kroppen kan få.

Etterhvert lades batteriene litt igjen og jeg opplever å ha overskudd til å begynne med litt lett trening igjen. Det føles alltid veldig godt. Utfordringen blir da å være akkurat passe aktiv, gjøre riktig type aktivitet og ikke overdrive for det er lett å «ville» for mye i de periodene jeg kjenner at jeg har mer energi. Jeg har villet for mye flere ganger, og det straffer seg alltid – da går jeg «ned» igjen – akkurat som om «batteriene» blir fysisk fjernet.

I tillegg til å trene i «passe» mengder, har det vært viktig for meg å finne riktig type trening - slik at kroppen min og jeg, kan ha et godt liv sammen i mange år fremover. Det er selvfølgelig mange flere aspekter enn fysisk trening som bidrar til en god helse, både den bakenforliggende intensjonen og de åpenbare faktorene som kosthold, livsstil, generell mental status, gener/epigenetikk mm. Men disse områdene skal jeg ikke si noe om nå.

Jeg kjenner at behovene mine for trening nå handler om å sørge for at kroppen min er myk og bevegelig, derfor trener jeg yoga og innimellom riter. Yin yoga er helt suverent når det handler om å myke opp stive lemmer – det føles så utrolig godt å kjenne at smerter i muskler og ledd slipper taket og bevegeligheten øker, samtidig som sinnets aktivitet roer seg helt ned. 

Videre ønsker jeg å sørge for å ha litt muskler slik at kroppen orker litt mer enn å bare bære seg selv.  For dette har jeg funnet noen gode program for styrketrening med strikk som jeg kombinerer med andre kjente styrkeøvelser, og det fungerer bra for meg. Selvfølgelig i tilpassede mengder. 

 Utsikten på en typisk tur i nabolaget, det er bare sååå vakkert!

Utsikten på en typisk tur i nabolaget, det er bare sååå vakkert!

Og, så går jeg. Det er nok den absolutte favoritt-aktiviteten min.  Det er min form for «kondisjonstrening», men, det er også mye er enn det.....

Jeg elsker å gå - det er en eller annen følelse av frihet i å bruke kroppen og kjenne at den fungerer mens jeg vandrer rundt i skog og mark, og tar inn inntrykk og de gode energiene som naturen byr på. Jeg kjenner at jeg er veldig, veldig takknemlig som har en kropp som kan «bære» meg slik at jeg kan gjøre alle disse aktivitetene på et visst nivå. Det betyr veldig mye for meg.

Jeg kan selvfølgelig ikke løpe eller drive annen kondisjonstrening, naturlig nok. Det koster krefter som jeg faktisk ikke har. Så enkelt er det. Men, jeg er heller ikke interessert i det lenger kjenner jeg.  Jeg har jogget mye tidligere i livet, men nå savner jeg det ikke lenger.

Jeg innledet med at i dag lyttet jeg til kroppen og valgte å droppe å gå tur.  Kryss i boken – jeg er ikke alltid så «smart». Jeg kan godt finne på å trosse en sliten kropp fordi jeg lytter til hva hodet sier i stedet. Hodet eller rettere sagt sinnet er representert av mange ulike stemmer med ulike krav og meninger om mangt og mye.  Det er mye «bør» og «må», og sånn har jeg vært så lenge jeg kan huske. 

«Perfeksjonisten» i meg har tatt stor plass i store deler av mitt liv, og det har vel egentlig ikke vært så veldig suksessfullt når jeg ser hva det resulterte i til slutt..

For all del, det er ikke noe galt i å gjøre ting bra eller så godt du kan, være opptatt av å levere kvalitet/god standard osv., det er bare det at for «noen av oss», for jeg vet jeg ikke er alene om dette – så blir kravene til oss selv litt for høye og mange, og til syvende og sist har vi slitt oss ut.. Jeg har i jobbsituasjoner alltid fått høre at «80% er godt nok», men det var aldri godt nok for meg.  Jeg synes ikke at det gikk an og ikke levere minimum 100%... Det er lett å smile av det i ettertid, men sannheten er at er du perfeksjonist, så er du perfeksjonist.  Det nytter ikke å be perfeksjonist om å gjøre en litt «dårligere» jobb vet du, det skulle tatt seg ut....!!! "Hva ville folk tro om meg da – kunne jeg ikke bedre eller var jeg rett og slett en slapp slendrian??"

Vel, jeg er i et annet modus nå, og jeg tør å påstå at jeg har blitt bedre, men det har jammen tatt tid. Jeg har ikke så mange krav til meg selv lenger, og MÅ ikke så mye som før..  Jeg bryr meg heller ikke så mye om hva folk måtte tenke om hvem jeg er eller hva jeg gjør.  Folk må jo få tenke hva de vil uten at jeg skal legge meg opp i det. Det er jo faktisk helt umulig for meg gjøre noe med. Jeg jobber med å la ting flyte litt mer og har tillit til at ting ordner seg.

Men, det betyr ikke at sinnet ikke kjører på med tanker, forslag og ideer for hva jeg «burde» gjøre.  Selv om jeg har lyttet til kroppen min i dag og anerkjent at den er sliten og ikke orker å gå tur, betyr jo ikke det at sinnet er enig!! Det er ikke fred å få for forslag som «ok, du orker ikke tur, men du burde trene noe, kanskje en yoga-økt, evt. styrketrening?  Push-ups kanskje, eller riter kan du i hvert fall gjøre? Gjør noe for å holde deg i form da Grethe. Du må holde deg i form....!!!  Vet ikke om noen av dere andre opplever dette, men sånn har i hvert fall jeg det.  Det er veldig travelt inne i mitt hode!

Og, der er jeg inne på min egen form for «tvangstanker eller tvangshandlinger» heter det kanskje, og de handler om å «burde» trene. Jeg føler at jeg bør trene for å holde meg i form – og det presser seg inn i dagen selv når jeg er for sliten til å orke det. Hva er det for noe vås, hvem er de stemmene som mener det er viktigere å trene enn å slappe av når kroppen har sagt den ikke orker????

På et tidspunkt skapte jeg for meg selv en idè om at jeg skulle gi kropp og sjel en gave hver dag, og at det skulle være en form for trening; enten yoga, styrketrening eller å gå en times tid. Hadde noen andre i samme situasjon som meg fortalt meg om at de hadde denne supre idéen, denne gavepakken til kroppen, hadde nok varsellampene blinket ganske raskt.  Men, de blinket ikke så faretruende raskt på egne vegne for å si det sånn.

Jeg tror kanskje dette var vanskelig å se selv av flere årsaker - spesielt fordi jeg har så veldig stort behov for å være ute i naturen.  Så lenge det ikke er iskaldt, mørkt og trist eller bøtter ned, vil jeg helst være ute.  De som kjenner meg godt vet at jeg får noia av å være inne når solen skinner ute – det føles rett og slett som jeg kaster bort en vakker, estetisk opplevelse ved å ikke nyte det.

Det var først når jeg fulgte serien «Heimebane», og karakteren Adrian Austnes, som spilles så fortreffelig av Axel Bøyum, at jeg begynte å se mine relativt hyppige turer i Ekebergparken litt i sammenheng med hans løping. Adrian sliter med tvangshandlinger og løper flere mil hver dag for å unngå å kjenne på tingene han sliter med.  I perioder gikk jeg mine 10.000 skritt nesten daglig - jeg måtte faktisk ellers tok jeg ikke «vare» på kroppen min. 

Kanskje på sin plass med et lite varsku til meg selv her – en ting er at jeg gikk for ofte og for mye - det er ikke bra, men selve «tvangsapektet» rundt gåingen, hvor kommer dette mønsteret fra mon tro? Det ble plutselig veldig tydelig. Jeg måtte nemlig ut og gå meg en tur i dag likevel. 

Jeg kjente meg så råtten etter å ha sittet inne og skrevet på dette i flere timer, jeg måtte ha luft og når jeg går klarnes nemlig tankene ganske bra. Da jeg tenkte over hva jeg hadde skrevet om «tvangsaspektet» ble det ganske klart for meg at jeg har prøvd å innbille meg selv at jeg går for treningens skyld samt ønsket om å være i ute i naturen og klarne tankene, men jeg innser at det er ytterligere et aspekt til her som er vel så viktig, nemlig det å ikke legge på meg.

Selv om det å ta vare på kroppen synes være en kjærlighetsfylt tanke og handling – en gave til meg selv, stod det ganske klart for meg at her handlet det absolutt ikke bare om egenkjærlighet.....det var jammen en liten dose frykt inne i bildet også!  Shit - frykt er jo det jeg ønsker å kvitte meg med...??!! Snakk om å avsløre seg selv.. Jeg hadde pakket inn dette som «helsegevinst», men når jeg gravde litt dypere i mitt eget «why» skjønte jeg jo fort at den helsegevinsten inkluderte et visst vektaspekt.. 

Jeg er 56 år, slank og har egentlig ikke noe stort problem med vekten. Det er vel egentlig ganske på tide å gi litt slipp og glede meg over at det står ganske bra til med kroppen min selv om jeg er sliten. Så, hvorfor slapper jeg ikke mer av da, vel vitende om alt dette?  Vel, jeg er jo i bunn og grunn en perfeksjonist, og derfor finnes det alltid et visst forbedringspotensiale i alt mulig...åpenbart også min 56 år gamle kropp.. 

Jeg snakker om dette i STORE BOKSTAVER og en porsjon humor fordi når jeg ser det i perspektiv, synes jeg det er ganske fascinerende hvordan jeg som voksent menneske klarer å stille så mange krav til meg selv at det går ut over evnen til å leve i øyeblikket, nyte livet, leke og være glad.  Tenke seg til, ikke var jeg fornøyd med kroppen når jeg var i tenårene, ikke i 20-årene, ikke 30-årene, heller ikke 40-årene!! Nå er jeg i 50-årene, og jeg lurer på hva jeg egentlig forventer kommer til å skje i tiårene som kommer?? :-)

PS. Jeg nok grave litt dypere i denne "perfeksjonisten" i meg.  Hvor kommer den fra?  Er det noen aspekter av skam her som prøver å gjemme seg bort i "perfeksjon"??.  Jeg har det ikke helt klart for meg ennå, så dette blir det spennende selv for meg å finne ut av:-)

Følg med, følg med:-)


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

¨