Helt plutselig - veldig, veldig sliten

IMG_3804.JPG

Om forskjellen mellom å «lytte» og «agere» på de beskjedene jeg får.
I løpet av de siste tre dagene har jeg to ganger opplevd en total «utmattethet» som jeg ikke har kjent på en stund.  Det var veldig skremmende, både fordi det kom så «tilsynelatende» plutselig og uforutsett, men også fordi det er en stund siden at jeg opplevde dette i samme omfang.

Jeg skulle selvfølgelig ha stoppet når jeg merket symptomene komme, for jeg vet hva det betyr og hva som kommer, men gjorde jeg det? Neida.

Jeg liker å tro at jeg har blitt ganske flink til å lytte til kroppens og sinnets, og sjelens behov, for det har jeg måttet lære meg etter å ha møtt veggen og vært langt på minussiden energimessig både fysisk og mentalt. Likevel er det slik at når jeg har lyttet og agert på beskjedene en stund og føler at jeg har opparbeidet litt energi, så kan jeg finne på tro at jeg har blitt SÅ mye bedre, og oppføre meg som om jeg er nesten frisk. I tillegg har jeg mye sterk vilje, så jeg kan finne på å fortsette med saker og ting lenge etter at varsellampene har begynt å blinke.

Total utmattelse møtte meg rett i fleisen to ganger denne uken. Etter å ha hatt noen fine dager der jeg har vært i huset og malt litt, og organisert sønnen min og en kamerat som jobber som helter med de fysisk tunge oppgavene, fikk jeg meg et slag i ansiktet for et par dager siden.  Jeg skulle møte min venninne Christine i Sandvika for en god prat og litt mat. Vi hadde ikke sett hverandre på mange måneder, så dette gledet jeg meg til.

Løsningsorientert og praktisk som jeg er, planla jeg det slik at jeg dro innom Teppeland for å sjekke ut noen Sisaltepper og Ikea for å se om det fantes noen smarte løsninger til vaskerommet på veien. Siden jeg er veldig redd for å få liten/dårlig tid fordi det oppleves som stressende for meg, dro jeg av gårde i god tid.  Jeg ha rett og slett noia for å føle at det blir tidsskvis så tipper jeg hadde 3 timer til rådighet før vi skulle møtes.  Teppeland gikk raskt, jeg parkerte bilen på utsiden, og var inn og ut av butikken på 10 min. På vei ditt kjørte jeg forbi et skilt til Høvik Outlet, så jeg tenkte at der kan jeg jo ta en titt, så jeg brukte kanskje 10-15 min der også. 

Så var det Ikea, og det er jo et prosjekt i seg selv, og der ble jeg gående i altfor lang tid.  Siden jeg vanligvis drar på Ikea Furuset, og ikke lenger er så godt kjent på Slependen, brukte jeg mye tid på å finne frem. Utmattelsen begynte nok der, samt at jeg begynte å bli sulten.  Jeg kjøpte med meg en pose nøtter på vei ut til bilen - for å redde meg fra total «blodsukker-kollaps», men jeg burde tatt tegnet da og ikke dratt videre for ytterligere en times «trasking» på Sandvika-senteret før vi skulle møtes!!

På Sandvika-senteret ble jeg fryktelig sliten – jeg ble faktisk så sliten at jeg ble redd for at bena mine bare ville knekke i knærne og jeg ville falle sammen på gulvet. Det der er en forferdelig følelse -  jeg går rundt på senteret, men jeg har liksom ikke helt kontakt med kroppen.  Jeg føler at jeg går og «dingler» uten krefter og kontroll på lemmene.

Det ble faktisk skikkelig ille.  Jeg tråkket rundt i interiørbutikker for å hente inspirasjon til huset, og det er lange avstander der, over 10.000 skritt i hovedsakelig butikktråkking den dagen kan jeg se på appen.  Det er annerledes å gå 10.000 skritt på tur ute i naturen enn å gå samme lengde på harde gulv med støy og mas på et kjøpesenter. Det ble så ille at jeg måtte sette meg ned på caféstoler innimellom for å ikke kollapse, og da jeg stod og ventet på Christine utenfor restauranten vi skulle møtes visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle holde meg oppreist. Vi hadde, som alltid, et veldig hyggelig måltid og prat, men jeg var redusert og følte meg ikke på topp. Etterpå da jeg kom hjem var jeg helt utslitt, og lå på sofaen resten av ettermiddagen og kvelden.

Det samme skjedde meg i går lørdag, to dager senere. Jeg hadde begynt dagen med å gå en fin tur i Ekebergparken i det nydelige været, og vurderte om jeg skulle dra på stranden og slappe av etter det.  Men, så valgte jeg å heller dra ut for å kjøpe maling i stedet.  Det måtte jo gjøres. Jeg har nemlig noen utfordringer med ulike grå- og sort-nyanser som skal fungere sammen på ulike steder i huset, og mandag skal det males igjen. Så, jeg tok turen til Alnabru, og begynte på Fargerike der de har et godt utvalg av fargeprøver og flinke folk. Som sagt, perfeksjonisten meg måtte løse denne «store» utfordringen med en gang fordi jeg trengte å ha dette klart til teamet mitt; min sønn og hans kamerat, og jeg skulle møtes for å jobbe på huset på mandag.

Så er det jo slik da - at når jeg først har kommet meg til et sted med mange butikker, da vil jeg jo gjerne utnytte situasjonen og få unna så mye som mulig av research og innkjøp.  Så etter Fargerike, fortsatte på Megaflis, Home & Cottage og Biltema.  Fikk handlet det jeg skulle der, og svippet innom Plantasjen på vei tilbake for å se om de hadde noen spennende grønne planter til huset. Da var jeg DER igjen – totalt utmattet, og ville egentlig bare legge meg ned å gråte. Det begynte egentlig da jeg var på Biltema. Da jeg hadde betalt for 15 liter grunning visste jeg at jeg ikke hadde noen mulighet til å bære disse spannene ut i bilen, så om jeg ikke hadde fått lov å ta med trillevognen ut til parkeringsplassen, tror jeg faktisk at jeg hadde måttet sette igjen all malingen.  Da var det ingen, og da mener jeg ingen krefter igjen.  Jeg følte meg som en halvkomatøs marionettdukke. Er det mulig??

Vel hjemme var det helt slutt.  Jeg lå på sofaen og så film resten av kvelden.


Lærer jeg noe av disse opplevelsene og kommer det til å skje igjen?

JA & JA

Utfordringen min er at jeg vil jo så gjerne få gjort ting, men jeg vet jo så godt at jeg ikke har noe opparbeidet lager med krefter jeg bare kan forsyne meg av. Ei heller vil jeg restituere som friske folk!

Jeg kan gjøre mye så lenge det ikke er stress involvert; og jeg reagerer veldig ulikt på mentalt og fysisk stress. Mentalt stress, som ofte oppleves i jobb- og stressede situasjoner, er ille fordi hodet går i svart. Det klarer bare ikke å forholde seg til oppgavene som skal løses, og kobler ut.  Det er som alt fryser til, og jeg ikke får tak informasjonen jeg leter etter.

Det er annerledes med fysisk stress, jeg klarer med min sterke vilje å presse meg langt.  Langt lenger enn mange friske mennesker tipper jeg... Jeg er “veldig flink» til å holde ut, og drive meg selv mye lenger enn kroppen egentlig orker. Det er vel derfor jeg har fysiske plager også.  Jeg har mye smerter i kroppen, og jeg vet jo at det er fordi jeg er ignorant, presser meg selv for langt, og ikke agerer på de beskjedene jeg får.

Disse siste dagene har jeg virkelig kjent på konsekvensene av å ignorere beskjeder. Jeg produserer veldig lite energi og har lite energi på lager, så når jeg bedriver slike, for meg, strabasiøse øvelser, da går batteriet flatt – helt plutselig. 


Note to self:
Det hjelper ikke å være bevisst disse tingene når jeg ignorerer dem samtidig. Please Grethe, ta disse erfaringene på alvor!!