Sjelen: "jeg vil skrive". Sinnet: "nei det kan du ikke, det er ikke deg"!

IMG_0726.JPG

I det siste har jeg tatt meg selv i å drømme om at min fremtidige tilværelse handler om å skrive. Hvor kommer disse tankene fra?

Jeg ser meg selv stå opp om morgenen, lage meg kaffe og sette meg foran Mac’en min. Noen ganger sitter jeg ved et hyggelig skrivebord, andre ganger på øya på kjøkkenet mitt, men de fleste gangene sitter jeg og skriver mens jeg ser ut over vannet.  Litt sånn som Diane Keaton i en av mine favorittfilmer “Something’s Gotta Give”.

Jeg lurer virkelig på det – hvor kommer disse "skrivegreiene” fra?? Det er veldig nytt fenomen i min egen bevissthet – bare noen dager – kanskje et par uker gammelt.  Og, da mener jeg ikke dette bloggprosjektet for å finne ut om jeg kan skape meg frisk – det er et eget eksperiment. Dette er noe større enn det, som om en bølge av ny bevissthet som traff meg.

Jeg har venninner som skriver og alltid har snakket om å skrive, det har ikke jeg gjort – det har ikke vært min greie liksom.  Jeg er liker å skrive, dvs jeg er glad i å beskrive idéer, prosjekter og tanker og hvordan noe kan utvikles og gjennomføres, men da har jeg jo noe konkret å skrive om – nå vil jeg bare skrive - om livet.... Det har nok ligget og modnet seg i underbevisstheten min lenge, og muligens ventet på et svakt øyeblikk hos perfeksjonisten. Eller er det kanskje slik at dette er et “skjelsaspekt” hos meg som krever sin plass, og at jeg - akkurat i dette øyeblikket er klar og trygg nok til å omfavne det som nettopp det – en del av meg selv som må få slippe til.

Jeg vet at jeg er bedre på å uttrykke meg skriftlig enn muntlig.  En av årsakene til det er at jeg føler jeg trenger tid på å få formuleringene perfekt  – ikke så merkelig kanskje - jeg er jo en perfeksjonist, og det er en krevende delpersonlighet å «serve».  I tillegg får jeg lettere «jernteppe» når jeg skal uttale meg plutselig og direkte – da kommer det nemlig fryktelig lite. Jeg tror det handler om at jeg føler på press og forventninger til å levere noe bra – perfeksjonisten er veldig streng!

Dessuten har jeg et par meget veltalende venninner som setter standarden høyt – uten at de selv selvfølgelig har noe forhold til det – de er jo bare sånn... De snakker øyensynlig uten hemninger og faller aldri ut av sitt eget resonnement slik som jeg. Jeg opplever nemlig plutselig at alt bare er tomt og hvitt og at fortsettelsen i resonnementet jeg trodde jeg hadde, har forsvunnet som dugg for solen.  Prestasjonsangst kaller jeg det - fordi jeg rett og slett er redd for å miste tråden og presset jeg setter på meg selv blir for stort.

Perfeksjonisme er noe dritt.

Men, akkurat nå er jeg på en optimistisk og positiv skrivebølge - så om ingen (meg selv inkludert) klarer å tråkke skikkelig på den i nær fremtid, fortsetter jeg litt til:-)