Endelig skimter jeg litt lys i tunnelen etter mange uker i totalt mørke.

Endelig tør jeg kjenne litt på følelsen av at ting går litt fremover, og det er jammen etterlengtet for huset mitt har sett ut som et utbombet krigsområde i et par-tre måneder nå. Og, det har faktisk bare blitt verre etter som tiden har gått i stedet for det motsatte. Men, nå øyner jeg for første gang håp.

Da jeg overtok huset rundt 1. juli, måtte jeg samtidig flytte alle tingene mine dit også. «Livet» mitt hadde stått lagret i en container i mange måneder, og jeg hadde behov for å samle «meg» på ett sted etter å ha vært en form for «hjemløs» i en lengre periode. Det vil si, jeg har hatt steder å bo, men jeg har ikke hatt noe eget hjem på en god stund.

 Ikke så lett å legge opp til stikkontakter på denne veggen for øyeblikket…

Ikke så lett å legge opp til stikkontakter på denne veggen for øyeblikket…

I tillegg hadde jeg solgt en leilighet Italia, så det var ikke bare ett, men to flyttelass som fylte opp huset. Jeg fylte opp kjelleren først, for der skal jeg ikke pusse opp, men etterhvert var kjelleren full av ting, og tilslutt hadde jeg ting og tang over hele huset..

Det er selvfølgelig ikke verken praktisk eller ideelt på noen som helst måte å pusse opp et hus med flyttelasset hengende rundt bena. Det er fysisk i veien for håndverkere, det blir nedgriset av støv, sagflis og diverse skitt, og det gjør det generelt vanskelig ha oversikt og komme til for å gjøre den minste, lille ting. Møbler og esker må flyttes rundt på hele tiden slik at arbeidet kan skride frem, og da snakker jeg om hele prosessen fra å rive opp vegger og gulv til man er kommet dit at det kan lukkes igjen. Og, mellom der skjer det fryktelig mye fra å bygge opp nye vegger, isolere, støpe gulv og strekke fryktelig mange meter med både rør og ledninger. Og, sagen til snekkeren, den har blitt brukt inne i huset - sammen med flyttelasset. Say no more.... Det har vært et fullstendig kaos.

For det er jo heller ikke slik at det har blitt jobbet ett sted av gangen.. Alt henger sammen med alt og mange prosesser foregår samtidig. Jeg får lagt opp så godt som helt nytt elektrisk anlegg, og disse ledningene - de er jo flettet sammen på et vis... Og, så er det rørleggerarbeidet – det tar jo sin plass og vises godt i terrenget vil jeg si... Jeg lager nemlig et bad nummer to i annen etasje, og røropplegget til dette badet skal jo kobles sammen med rørene i det gamle badet i første etasje og deretter gå helt ned i kjelleren. Så da må det rives opp både gulv og vegger for å få dette til.

 Not so nice - og ikke helt klart for møblering helt ennå…

Not so nice - og ikke helt klart for møblering helt ennå…

Derfor er det så utrolig deilig når noe av dette kan lukkes pent igjen for å gi plass til nye tak, vegger og gulv. Det er ikke slik at noe er ferdig ennå, ikke på langt nær, men i noen rom begynner det å bli mer «renslig» å være om jeg kan bruke en slik betegnelse når pussestøv og sagflis fremdeles herjer vilt rundt meg.

En klok dame fortalte meg en gang at jeg feiret meg selv alt for lite. Hun sa jeg måtte feire hver gang jeg hadde fått til noe eller hadde ferdigstilt noe. Og, det er helt riktig, ting blir bare registrert og liksom “sjekket av”, før jeg krummer ryggen og flytter fokus til neste lille prosjekt, uten at jeg har gitt meg selv anerkjennelse for det jeg allerede har fått til.

Jeg har derfor bestemt med for å feire alle de små milepælene i huset etterhvert som de skrider frem.

I dag feirer jeg at JEG BEGYNNER Å SE LYSET, hurra!!

pink-balloons-1-1421902-1279x901.jpg